X
GO
en-USnb-NO

Økosystemets særpreg

Varangerhalvøya/Várnjárgga (70-71°N og 30°Ø) utgjør den vestligste fliken av den store eurasiske arktiske tundraen. Den klimatiske grensen mellom lav-arktisk tundra og sub-arktisk skog går omtrent midt på halvøya – hovedsakelig fra vest til øst. Tundra er fjellnatur som, på grunn av det kalde klimaet i nordområdene er utbredt helt ned til kysten. Biologisk sett har tundraen mange likhetstrekk med høyfjellet lengre sør i Skandinavia, og mange av artene er de samme. På den arktiske tundraen finner man imidlertid permafrost (permanent tele). Varangerhalvøya/Várnjárgga ligger i en relativt mild klimasone av Arktis og her fins det bare permafrost i høyereliggende områder.

Klimaets virkning har satt sitt særpreg på Varangerhalvøya/Várnjárgga. Flere istider har formet landskapet med svære blokkmarker, morener og daler skapt av frost, is og smeltevann. Den varierte topografien gir opphav til geografiske forskjeller (gradienter) i klima, ulike biotoper (natursystemer) og økosystemer. Inne på halvøya på 400-600 meter over havet er vekstsesongen så kort og virkningen av snø og frost så betydelig at landskapet ligner en polarørken. Lengst nede i dalene og langs kysten i den sørvestre delen av halvøya er vekstsesongen så lang at klimaet gir grunnlag for store sammenhengende områder med sub-arktisk bjørkeskog.

Plante- og dyrelivet på Varangerhalvøya/Várnjárgga  er mangfoldig. Her finner sørlige arter sin nordligste utpost, arktiske arter sin sydligste utbredelse og noen østlige arter sin vestligste grense.

 

Menneskelig tilstedeværelse, land og ressursbruk

Fra og med siste istid har det vært en kontinuerlig tilstedeværelse av mennesker i området. Kulturminner vitner om at villrein og fisk var viktige naturressurser helt tilbake til steinalderen. Naturressursene er fortsatt viktig for livsgrunnlaget for innbyggerne (ca 15 000 i regionen). Fiskeri utgjør hovedindustrien for flere mindre byer og tettsteder langs kysten. I tillegg er tamreindrift og jordbruk (jordas nordligste) viktig næringer.

De store natur- og kulturverdiene har blitt vernet gjennom opprettelsen av en av Norges største nasjonalparker (i 2006). Med et areal på 1806 km2 dekker Varangerhalvøya nasjonalpark/Várnjárgga álbmotmeahcci mesteparten av indre deler av halvøya i tillegg til områder der tundraen går helt ned til kysten, hovedsakelig i østlige og nordlige deler.

 

Klimaendringer og påvirkninger

Gjennom de siste tre tiår har gjennomsnittlig årstemperatur og nedbørsdata vist et signifikant avvik fra 1961-1990 normalen. På Varangerhalvøya/Várnjárgga har det siden 1989 kun vært ett år som har vært kaldere enn normalen. Gjennomsnittlig årlig nedbør har også avvik fra normalen i de fleste av årene siden 1990 med mer nedbør, spesielt om sommeren. Snøsesongens lengde og maksimale snødybde har avtatt de siste årene, spesielt i mai måned.

Den så langt mest omfattende økologiske effekten av klimaoppvarmingen i Varanger/Várjjat, er spredningen av utbruddene av liten frostmåler. Utbruddene av dette insektet har ført til kraftige skader på bladverk samt store områder med død bjørkeskog. I tillegg til en omfattende endring i vegetasjonen i hele skog-tundra økotonen.

Klimaendringene har også vist seg å bidra til uregelmessige lemensykluser med dempede lemenutbrudd. Dette har ført til en bestandsnedgang for rovdyr som er avhengig av lemen/goddesáphán. Noen av disse, som fjellrev/njalla, er nå på norsk rødliste for truede dyrearter.

 

Nøkkelegenskaper for COAT

Beliggenheten til Varangerhalvøya/Várnjárgga på den sørlige grensen for lav-arktisk tundra, gir gode muligheter for å overvåke endringene i overgangssonen mellom sub-arktisk skog og arktisk tundra. Denne sonen er forventet å representerer en «hotspot» for effekter av klimaendringer, spesielt i form av endringer i utbredelsen av arter og vegetasjonssammensetning, med tilbakevirkende effekter til klimasystemet. Den lav-arktiske permafrosten på halvøyas høyereliggende områder, er også sårbar for økende temperaturer.

Vegetasjonsproduktivitet på Varangerhalvøya/Várnjárgga, vist vha NDVI om sommeren. De svarte linjene viser gjerdet mellom de to reinbeitedistriktene på halvøya. 

Overgang fra bjørkeskogen i Varangerbotn/Vuonnabahta til den lav-arktiske tundraen i nord, langs elva Álljaveaijohka. Foto: Geir Vie

Larver av artene fjellbjørkemåler (til venstre) og liten frostmåler (til høyre) har ført til omfattende skogsdød de siste tiårene. Foto: Jon Aars

Lemmen/goddesáphán er en nøkkelart i tundraøkosystemet, og uregelmessige lemensykluser er negativt for for den kritisk truede fjellreven/njálla. Foto: Rolf Ims

Kontakt

Forsker, Norsk institutt for naturforskning
audun.stien@nina.no
Rådgiver
UiT - Norges arktiske universitet
jan.e.knutsen@uit.noo

 

COATs værstasjoner