GO
en-USnb-NO

Svalbardrype (Lagopus muta hyperborea) er en underart av fjellrype som bare finnes på Svalbard og Franz Josef Land. Fra august til oktober legger de på seg kroppsfett (opp til 350 g) til isolasjon og opplagsnæring som en spesialtilpasning til å leve i høy-arktiske områder. Svalbardrypene er betydelig større og tyngre (veier opp til 1200 g) sammenlignet med andre fjellryper.

Bestandstettheten av stegg om våren er forholdsvis lav med moderate variasjoner mellom år. Denne dynamikken er delvis drevet av mellomårs variasjoner i «regn-på-snø-hendelser» som synkroniserer rypenes bestandsdynamikk med bestandene av Svalbardrein og østmarkmus. I hvilken grad interaksjoner med andre arter i det særdeles enkle næringsnettet på Svalbard er av betydning for rypedynamikken er foreløpig ikke kjent, men både predasjon fra fjellrev og konkurranse med reinsdyr og gås kan spille en rolle. Begrenset tilgang på gode rypehabitater (<4% av landområdene) og liten tilgang på viktige næringsplanter gjør sannsynligvis svalbardrypene følsomme for endringer i planteproduksjonen. Med det samme rypekyllingene kommer ut av egget har de en meget spesialisert diett bestående av harerugens yngleknopper. Denne spesialiseringen kan føre til såkalt fenologisk mismatch (=forskyvning) mellom tidspunktene for rypenes reproduksjon og næringsplantenes vekst og kvalitet.

Det har vært jakt på svalbardrype i lang tid og den er i dag den mest populære småviltarten rundt bosettingene på Svalbard. Resultatene fra et jakt-eksperiment fra 1980-tallet indikerte at rypene tåler jakt overraskende godt, men dette kan endre seg i et varmere klima.

Rypebestandens utvikling de siste 17 årene på Svalbard. Tetthetsestimatene er basert på årlig punktakseringe (se overvåkingsmetoder) av territoriell stegg om våren.

 

Forventede klimaeffekter

Effekten av klimaendringene på svalbardrype kan forventes å være både direkte og indirekte –som vist i den konseptuelle modellen for svalbardrypa.

En direkte effekt forventes å være endringer i hyppigheten av “regn-på-snø-hendelser». Denne effekten har allerede vist å redusere bestandens vekstrate. I tillegg kan klimaet ha en direkte effekt på tidspunkt for egglegging, samt kyllingenes vekst og overlevelse på våren.

De indirekte effektene kan skje gjennom endrete interaksjoner med næringsplanter, konkurrenter og predatorer. Med sin høyst spesialiserte diet i hekkesesongen, er svalbardrypene sannsynligvis spesielt sårbare for såkalt fenologisk mismatch med sine næringsplanter som følge av endret klima. Prediksjonen er at tidligere start på våren vil medføre raskere fenologiske endringer i harerug, mens starten på reproduksjonen til svalbardrypene (f.eks. egglegging) forventes å være mer konservativ. En slik mismatch kan redusere vekst og overlevelse hos rypekyllingene som følge av redusert produksjon og kvalitet på harerugens yngleknopper.

Svalbardrype kan sannsynligvis påvirkes av konkurranse med økende bestander av kortnebbgås gjennom gjessenes intensive beiting – såkalt «grubbing» (norsk: napping/fjerning) noe som fører til redusert plantebiomasse. Et varmere klima kan imidlertid også øke primærproduksjonen (beiteplantenes biomasse) noe som kan ha en positiv effekt på rypebestanden.

Det kan bli mer predasjon på Svalbardrype hvis fjellrevbestanden øker i et varmere klima. Dette kan skje som en følge av økende tetthet av gås og  reinsdyr eller øket vinterdødelighet av reinsdyr. Mer predasjon fra en generalistpredator (dvs. fjellreven på Svalbard) tilsvarer påvirkningen av generalistpredatorer (særlig rødrev) i den konseptuelle modellen for rypene på Varangerhalvøya

 

Forventede effekter av klimaendringer og forvaltningstiltak for svalbardrype. En påvirkning via endringer i næringstilgangen kan ha både positive og negative effekter. Øket primærproduktivitet (biomasse) kan virke positivt. En negativ påvirkning kan enten være som følge av (1) redusert tilgjengelighet av næringsplanter som følge av fenologisk mismatch mellom rypenes reproduksjon og veksten til næringsplantene (spesielt harerugens produksjon av yngleknopper) eller (2) gjennom de økende bestandene av kortnebbgås og deres negative effekter på tundravegetasjonen. En annen påvirkning virker direkte gjennom endringer i hyppigheten til ekstremhendelser gjennom «regn-på-snø-hendelser» - som påvirker beiteressurser og overlevelse, og endringer av klima om våren som påvirker starten på hekkingen og kyllingoverlevelsen. Den siste indirekte reaksjonsgangen er via økende predasjon fra fjellrev som følge av økende mengde  kadaver av Svalbardrein og gås.

 

Forvaltningsrelevans

  • Informasjon om bestandstetthet av stegg om våren er viktig for Sysselmannen på Svalbard for å  regulere jakten når det kreves. Med dagens hurtige klimaendringer, så er det viktig å sikre bærekraftige høstingsnivåer i et nytt klima.
  • Siden fjellrev er den viktigste rypepredatoren, og økende predasjon kan skje som et resultat av flere reinsdyrkadaver, må forvaltningen av både fjellrev og Svalbardrein vurderes i sammenheng med utviklingen av svalbardrypebestanden.
  • Siden konkurranse om ressursene fra økende gåsebestander kan påvirke svalbardrypene negativt, bør forvaltningen av gås også vurderes i sammenheng med informasjon fra COAT Svalbards rypemodul.

 

Overvåkingsmetoder

Overvåking ved hjelp av punkttakseringsmetodikk gjennomført av Norsk Polarinstitutt (MOSJ) siden 2000 gir estimater av tettheten av steggene om våren.

Overvåkingsområdet på Nordenskiöld Land er omlag 1200 km2 og inkluderer Hanaskogdalen, Adventdalen med sidedaler, De Geerdalen, Eskerdalen og Sassendalen. Fire feltarbeidere på snøskutere overvåker i løpet av 4 uker i april opp til 150 punkter med en minimums avstand på > 500 m mellom punktene. På hvert punkt registreres i løpet av 15 minutter antall ryper og deres avstander fra observatøren.

For å redusere “fotavtrykket” til rypeovervåkingen, har vi som mål å gradvis bytte ut den manuelle punkttakseringsovervåkingen med automatiske lyttestasjoner. Vi startet arbeidet med å utvikle denne nye metodikken i 2016 og dette koordineres med Varanger rypemodulen.

Fjellrype, Foto Nicolas Lecomte

 

Fjellrype, Foto Nicolas Lecomte

 

Fjellrype med kyllinger, Foto Winnfried Dallman

Fjellrype, Foto Kerstin Lye

 

Fjellrype. Foto Eva Fuglei

 

Fjellrype. Foto Eva Fuglei

 

Punkttaksering. Foto Eva Fuglei

 

Automatiske lyttestasjoner. Foto Marita Anti Strømeng

 

Module medlemmer

Module leader, Svalbard
Researcher, Norwegian Polar Institute
eva.fuglei@npolar.no
Researcher, UiT - Arctic university of Norway
Professor, UiT - Arctic university of Norway
Researcher, Norwegian Polar Institute
Research assistant, UiT - Arctic university of Norway
Researcher, UiT - Arctic university of Norway
Researcher, Norwegian Polar Institute

 

Utvalgte artikler (en)

Pedersen ÅØ, Bårdsen BJ, Lecomte N, Yoccoz NG, Fuglei E.
Monitoring low density Rock Ptarmigan Populations: Distance Sampling and Occupancy Modeling.
2012. Journal of Wildlife Management 76(2): 308-316. DOI: 10.1002/jwmg.276.
Hansen BB, Grøtan V, Aanes R, Sæther B-E, Stien A, Fuglei E, Ims RA, Yoccoz NG, Pedersen ÅØ.
Climate Events Synchronize the Dynamics of a Resident Vertebrate Community in the High Arctic.
2013. Science 339: 313-315.
Pedersen ÅØ, Soininen EM, Unander S, Hörnell-Willebrand MH, Fuglei E.
Experimental harvest reveals the importance of territoriality in limiting the breeding population of Svalbard rock ptarmigan.
2014. European Journal of Wildlife Research. 60: 201-212. DOI 10.1007/s10344-013-0766-z.
Unander S, Pedersen ÅØ, Soininen EM, Descamps S, Willebrand MH, Fuglei E.
Populations on the limit –survival of Svalbard rock ptarmigan.
2016. Journal of Ornithology 157: 407-418.
Soininen E, Fuglei E, Pedersen ÅØ.
Complementary use of density estimates and hunting statistics: Different sides of the same story?
2016. European Journal of Wildlife Research 62(2): 151-160.
Pedersen ÅØ, Fuglei E, Hörnell-Willebrand, Biuw M, Jepsen JU.
Spatial distribution of Svalbard rock ptarmigan based on a predictive habitat model.
2017. Wildlife Biology, Volume: 2017, article ID: 2017: wlb.00239.