Økosystemets særpreg
Øygruppa Svalbard, beliggende mellom 74°Ø og 81°N, er ett av verdens nordligste landøkosystem. Svalbard består av mange øyer, hvorav den største er Spitsbergen (37 700 km²).
Atlanterhavsstrømmen har en sterk effekt på Svalbards klima. Mens sjøen nord og øst for Svalbard generelt er isdekket i minst 8 måneder av året, holder den varme nordatlantiske strømmen Svalbards vestkyst isfri det meste av vinteren. Dette varme sjøvannet resulterer i opptil 20 ° C høyere gjennomsnittlige vintertemperaturer sammenlignet med andre steder på samme breddegrad. Permafrosten finnes fortsatt i alle områdene, også i områder som ikke er dekket av isbreer.
Langsiktige meteorologiske data er hovedsakelig tilgjengelig fra vestkysten av Spitsbergen, hvor årstemperaturen var -6,7 ° C i perioden 1961-1990 (Longyearbyen flyplass). Nedbørsmengden er lav (i gjennomsnitt 190-525 mm årlig), og har en tendens til å synke fra de ytre delene av fjordene på vestkysten (~ 500 mm årlig) til de indre østlige delene av disse fjordene.
Menneskelig tilstedeværelse, land og ressursbruk
Etter oppdagelsen av Svalbard i slutten av 1500-tallet var hvalfangst og overvintringsfangst hovedaktivitetene på Svalbard i tre århundrer. Landøkosystemet på Svalbard har således blitt utnyttet av mennesker i de siste fire århundrene. I dag er økonomien på øygruppen basert på gruvedrift, turisme og forskning. Det er bare to byer på øygruppa, begge lokalisert på Nordenskiöldland på Spitsbergen. Hovedbyen Longyearbyen er administrasjonssenteret hvor det i dag bor omtrent 2000 personer. Totalt er det omtrent 2400 personer som bor på Svalbard.
Klimaendringer, prognoser og virkninger
I løpet av de siste tre tiårene har årstemperaturen på Svalbard vist en betydelig økning. I perioden 1981-2010 var årstemperaturen i gjennomsnitt 1-2 ° C høyere enn standardverdiene for 1961-1990. Etter 1989 har ingen år vært kaldere enn 1961-1990 normalen. Økningen i temperaturen har vært spesielt fremtredende om høsten og vinteren. Årlig gjennomsnittlig nedbør har ikke vist en tilsvarende sterk økende trend de siste tre tiårene. Det ses imidlertid at sesongmønsteret av nedbøren har endret seg med mindre nedbør om våren og sommeren, og mer nedbør i høst og vinter sammenlignet med 1961-1990-normalen. Kombinasjonen av mildere vintre og mer nedbør om vinteren har også resultert i en økende mengde nedbør som faller som regn i vinterperioden de siste tre tiårene.
Den tydeligste økologiske effekten av klimaoppvarming så langt på Svalbard skyldes økningen i hyppigheten av regn-på-snø hendelser om vinteren. Regn på snø forårsaker betydelige negative effekter på populasjoner av Svalbard-rein/bazu, og kan bli en trussel mot levedyktigheten til disse. Bakkeis fører til en økning i reindødelighet, samtidig som kadavrene forbedrer mattilgangen til fjellrev/njálla på vinteren med påfølgende positive effekter på for fjellrevenes yngling.
Nøkkelegenskaper for COAT
Svalbard gir unuke muligheter for å studere og overvåke effekter av klimaendringer på et høy-arktisk terrestrisk økosystem. Svalbard er et av de stedene i Arktis der oppvarmingen skjer raskest. Innenfor relativt korte avstander finner man på Svalbard alt fra frodige midt-arktiske vegetasjonstyper til arktisk ørken, noe som tillater overvåking av endringer mellom ulike vegetasjonstyper på lokal til regional skala.